image
Har du sett? Både voksne og barn sliter med  å sette ord på det vi ser i naturen. Og siden det er begrepene vi griper verden med, betyr det at vi minsker evnen til å se og oppfatte. Botanikken har satt navn på mange rare fenomener. Bli med oss, lær begrepene og oppdage en ny verden!

Bjørk

bjorkBjørka er det vanligste treet i Norge. Egentlig er bjørk ikke så lett, for de treformete bjørkene er i hvert fall to arter: hengebjørk og vanlig bjørk, og vanlig bjørk finnes i sin tur i to underarter: dunbjørk og fjellbjørk. I tillegg har vi dvergbjørk, som er en lav busk. Bjørkene hybridiserer også lett, så en kan finne individer som ikke er lett å plassere.

Som alle trær og busker er bjørka en vedplante med flerårige stengler som vokser år for år ved at knopper bryter hver vår og det vokser ut en ny stengelbit (årsskudd). Helt unge stengelbiter kaller vi kvister, de litt eldre kaller vi greiner og de aller groveste (nederste) på hver plante kaller vi stammer. Som hos de fleste vedplanter er det gjerne lett å telle årsskuddene bakover fra en kvist – for hvert år er det en skarp kant (der knoppskjellene har sittet) og en endring i farge og tykkelse.

Barken til bjørka er på kvistene mørkebrun til nesten svart, og blir så på eldre kvister, greiner og unge stammer blank rødbrun til gulbrun. Etter hvert får trærne den typiske hvite stammefargen (hos fjellbjørka kan den rødbrune fargen holde seg hele livet). Hos gamle bjørker, spesielt hengebjørk, blir barken etter hvert oppsprukket og svart. Den ytre, røde eller hvite delen av barken hos bjørk, som lar seg skrelle av i flak, kalles never.

De to bjørkeartene kan skilles på kvistene. Hos hengebjørk er barken snau, og har harpikskjertler. Hos vanlig bjørk er barken på årsskuddene lodden, og det er ingen harpikskjertler. Lettest er denne forskjellen å se hos helt unge individer, eller på stubbeskudd. Slike ungskudd av hengebjørk kan bli ru som sandpapir å ta på og se ut som ”saltstenger” i miniatyr, med tallrike klumper av tørket harpiks, mens vanlig bjørk er tydelig lodden. Kvistene til utvokste trær er mye mindre utpregete, og dermed mye mindre forskjellige.

Bjørk er et av de treslagene som har tydelig forskjell på langskudd og kortskudd. Det betyr at årsskuddene kan være av to typer: enten lange og slanke, med stor avstand mellom bladene, eller korte og med svært skrukkete bark og tettsittende blader. Helt unge individer har bare langskudd, men etter hvert vil flere og flere av sideskuddene utvikle seg til kortskudd. Noen skudd starter som kortskudd, men svitsjer senere til langskudd. Særlig stor andel kortskudd er det hos fjellbjørk, og langskuddene har også begrenset lengde. Hos hengebjørk er det omvendt: Tallrike, lange, hengende langskudd er noe av det man først legger merke til.

Vinterknoppene hos bjørk er små og mørke, og sitter på langskuddene spredt. Kortskuddene ender i en knopp og har ingen sideknopper. Knoppene har flere, tettsittende knoppskjell.

Bladene hos bjørk sitter spredt. Dette er tydelig på langskuddene, mens kortskuddene får en tett dusk med blader i tuppen. Bladfasongen er forskjellig hos de to artene: hos vanlig bjørk er bladene stort sett enkelttannete, ovale, med avrundet basis og ganske kort, brei spiss, mens hos hengebjørk er de stort sett dobbelttannete, trekantete eller rombeformete, med tverr eller kileformet bladbasis og langt utdratt spiss. Hos vanlig bjørk er bladene mer eller mindre lodne (i hvert fall som unge), mens de er snaue hos hengebjørk.

Bjørk har enkjønnete blomster som sitter i enkjønnete blomsterstander, men hunn- og hannblomsterstander sitter på samme individ, dvs. bjørka er sambu.

Både hunn- og hannblomsterstandene er rakler.

Hannraklene anlegges om høsten og overvintrer på kvistene som lett synlige, sigarliknende ”pinner” som sitter 2-3 sammen. Hunnraklene er derimot usynlige om vinteren – de sitter på korte blomsterskudd som utvikles på våren, de vokser fram fra knopper. Hvert blomsterskudd har noen få blader og ei rakle. Bjørka blomstrer etter bladsprett om våren. Da strekker hannraklene seg og sprer pollen, mens hunnraklene kommer fram.

Som hos de fleste planter med vindpollinering er de enkelte blomstene svært reduserte og likner ikke på det vi ville kalle blomster.

I hannraklene sitter blomstene bak rakleskjell som egentlig er tre sammenvokste små blader. Bak hvert rakleskjell sitter det tre hannblomster. Hver hannblomst har to knøttsmå begerblad og to delte pollenbærere, slik at det ser ut som fire.

I hunnraklene sitter blomstene også tre stykker bak hvert rakleskjell, som er tre små sammenvokste blader. Rakleskjellet har en fasong omtrent som en speiderlilje. Hver hunnblomst består av ett fruktemne med to arr.

Hannraklene faller av etter blomstring, mens hunnraklene utvikles videre. Om høsten er fruktene modne. Hvert fruktemne har utviklet seg til en liten vingenøtt (populært kalt bjørkefrø, men det er ikke helt riktig, for frøet sitter egentlig inne i nøtta). Både vingenøttene og rakleskjellene løsner og drysser av raklen, og vingenøttene spres med vinden.