image
Har du sett? Både voksne og barn sliter med  å sette ord på det vi ser i naturen. Og siden det er begrepene vi griper verden med, betyr det at vi minsker evnen til å se og oppfatte. Botanikken har satt navn på mange rare fenomener. Bli med oss, lær begrepene og oppdage en ny verden!

Gran

granGran er et av våre fire ville bartrær. Gran er vill på Østlandet, i Trøndelag og Nordland nord til Rana, og noen få steder på indre Vestlandet. Men gran blir plantet mange andre steder, noe folk som er opptatt av naturvern ikke er særlig glad for, for grana forandrer økosystemene svært mye.

Grana kom for fullt inn i landet ganske nylig, for omtrent to tusen år siden, men i de siste årene har man funnet ut at den kan ha vært her mye lengre, men da som noen små, spredte forekomster.

Bartrær har frø, men ikke blomst eller frukt

Bartrærne er en plantegruppe som hører til de nakenfrøete, og står dermed ganske langt fra alle de urteaktige plantene (”gras og blomster”) og også alle de andre trærne og buskene. Bartrærne er sammen med moser, bregner og kråkefotplanter overlevende grupper fra det plantelivet som dominerte jorda før noen planter ”oppfant” fruktemnet og frukta og ble til blomsterplantene (de dekkfrøete). For å forstå bartrærne er det derfor aller viktigst å forstå hva de ikke har: fruktemne og frukt. Selv om mange bruker ordet ”blomst” om de unge konglene hos de nakenfrøete, er det uheldig. Likevel sier vi som regel om bartrærne at de "blomstrer" når de sprer pollen.

Den viktigste nyvinningen hos blomsterplantene er fruktemnet, som er en beholder som sitter rundt frøemnene. Fruktemnet utvikles til frukta, som er et organ som omslutter frøet eller frøene. Blomsterplantene har derfor alle sammen en ”totrinnsrakett”: frøene sitter inne i frukter. Det som spres er enten fruktene, eller så åpnes fruktene, og frøene spres.

Hos de nakenfrøete er det ikke slik. Her er det ingenting som omslutter frøemnene, de sitter ”i friluft”, med åpen tilgang fra omgivelsene.

Alle bartrær er vedplanter, selv om noen kan være svært små og krypende. De fleste er store trær. Vi er vant til å tenke at bladene hos alle bartrær er smale, spisse, vintergrønne barnåler, men det finnes bartrær (som lerk) som feller nålene om høsten, og det finnes bartrær med svært breie blader (som kauritreet på New Zealand) – eller tvert imot med knøttsmå, skjellformete nåler (som hos sypress og tuja).

Grana har greiner og nåler

Når grana spirer, får den en liten krans av frøblad (nåler) Etter hvert vokser planta i toppen og blir til et lite skudd med nåler på, omtrent som greina hos et voksent grantre. Så vil det dannes knopper i toppen, og neste år får grana den første greinkransen. Deretter bygger treet seg opp slik vi er vant til, med en krans for hvert år både på stammen og på sidegreinene.

Hos gran sitter ikke alle greinene i krans, det kommer også ut sidegreiner mellom hovedkransene, de kalles gjerne for perlegreiner. Men de fleste og kraftigste greinene vokser ut fra de overvintringsknoppene som dannes i skuddspissen, og blir sittende i krans. Hos gran overlever (til forskjell fra furu) de fleste greinene i hver krans, ofte også ganske langt ned på stammen, og derfor får grana den regelmessige søyleformete (pyramideformete) fasongen. Hos svært gamle graner i naturskoger eller urskoger vil ofte toppunktet slutte å vokse, og granene får en uryddig, flertoppet topp. Årsskuddene vokser ut om våren fra tydelige overvintringsknopper som er dekket av mange, lysebrune skjell, og de unge årsskuddene er myke og lysegrønne .

Nålene sitter hos gran enkeltvis, hver nål sitter på et lite, vorteformet nålfeste, og nålene er festet til nålfestet med en svært tynn stilk, som lett brekker når den visner, derfor drysser grana så lett når den dør. Grannålene er firkantete i tverrsnitt, de er tilspissete og på hver av de fire sidene er det en rekke med spalteåpninger. Nålene sitter som regel på 3-4 år.

Pollen spres og fanges opp om våren

Gran ”blomstrer” (det vil si produserer og sprer pollen) om våren. I noen skuddspisser (og veldig forskjellig fra år til år) dannes det om høsten noen knopper som ikke skal bli til årsskudd, men til kongler – enten til hannkongler (de sitter gjerne flere sammen i krans) eller til hunnkongler (de sitter enkeltvis). Hann- og hunnkongler sitter hos gran på samme tre (dvs. vi sier at grana er sambu). Ofte kalles de unge konglene (i det stadiet der de sprer eller mottar pollen) for blomster, men strengt tatt er blomster et ord som bare bør brukes om de dekkfrøete.

Hannkonglene er på samme måte som årsskuddene dekket med skjell når de er i knopp. Om våren faller skjellene av, og hannkonglen vokser fram, som regel vakkert rødfarget. Hannkonglen er en enkel, aksformet samling av pollenbærere. Hver pollenbærer har en liten stilk, to avlange pollensekker og en liten, bladformet tupp. Pollensekkene åpner seg, og det drysser ut gult pollen. Derfor skifter hannkonglene farge til gult når pollensekkene åpner seg. Hvert pollenkorn har to store luftsekker og ser ut som ”Mikke mus” i mikroskop. Pollenet blir spredt med vinden. Etter at pollenet er spredt, visner hannkonglene etter hvert og faller av.

Hunnkonglene er som unge grønnlige til bleikrosa til kraftig purpurrosa. De er større og mer avlange enn hannkonglene, og står opp som små ”lys” på kvistene. Hver hunnkongle har tettsittende kongleskjell, som egentlig er to sammenvokste skjell: et egentlig kongleskjell og rett under det et kortere dekkskjell. Dekkskjellene hos gran er omtrent usynlige, men er lettere å se hos andre bartrær. Oppå kongleskjellene sitter det to frøemner, med frømunnen (åpningen) pekende inn mot festet av kongleskjellet. Hos den unge hunnkongla (i det stadiet der frøemnene er mottakelige for pollen) er kongleskjellene bøyd slik at det blir en slags ”tunnell” inn mot frøemnene. Pollenet kan derfor bli blåst inn mot frøemnene med vinden. I frømunnen er det en liten seig væskedråpe, som pollenet setter seg fast i.

Konglene og frøene modnes

Når kongla vokser mer, og frøemnene er pollinert, blir kongleskjellene flatere og dekker hverandre tett, slik at de unge frøene blir beskyttet. Samtidig snur konglene seg og blir hengende. Hos gran tar konglene litt over ett år på å modnes. Første sommeren endrer de farge fra røde til grønne, så i løpet av vinteren blir de brune, og utover seinvinteren begynner kongleskjellene å sprike, og frøene kan spres. De løsner sammen med en del av kongleskjellet som blir til en frøvinge. Frøvingen gjør at frøet faller sakte i en spiralbevegelse, og kan lett virvles av gårde med vinden. Granfrø spres lett over store avstander ved å blåse på skaren om vinteren. Konglene kan da gjerne sitte på minst et halvt år etter at de fleste frøene er spredt.

gran frøblad
Gran med frøblad

 Lite granskuddLite granskudd

Overvintringsknopper på gran.

Vinterkopper på gran.

Årsskudd av gran
Årsskudd av gran